.png)
Min første ekstistensielle krise intraff da jeg var rundt ti år. Jeg fikk en opplevelse av størrelsen på universet i forhold til min egen kropp – et lysår, to, en million, størrelsene ble absurde men følelsen av å være liten desto mer virkelig. Men jeg oppdaget fort at det samme gjaldt innover i materien – at et atoms størrelse var like hinsides min forstand. Jeg hadde mareritt i den perioden, ikke om å bli slukt av universet, men om at jeg var en kjempe. Jeg våknet opp i svette med en slags følelse av at mine lemmer var uendelig store, tunge og trege. Jeg lekte også med tanken om at atomer var planeter og solsystemer – at det kunne finnes liv der inne avskåret fra oss på grunn av de avsindige størrelsesforholdene.
I voksen alder hender det at musikk tar meg tilbake til barnlige opplevelser og oppdagelser, men denne størrelsesleken og -skrekken hadde jeg glemt. Helt inntil vi begynte å arbeide med musikk av Nils Henrik Asheim. Hva er det med denne musikken som gjenkaller akkurat dette minnet, og på ny får meg til å reise i størrelser?
Vårt samarbeid med Asheim startet i 2017 – en bestilling for messingkvintett og orgel. Verket fikk navnet Singing Stones og er en dekonstruksjon av en gammel korsats av Stephane Mahu. Verket er en slags reise gjennom idéer som avbrytes av nye, hele tiden med en sakral og tung klangbunn som minner meg om tregheten i kroppen når den er under vann.
Jeg tror det er denne fysiske opplevelsen av stykket som frembringer mitt barneminne, det i kombinasjon med noe alvorlig og autoritært jeg forbinder med kirken og orgelet. Selv om deler av stykket inneholder partier med raske små motiver er det som om opplevelsen av tid i stykket får det hele til å bevege seg i slow motion. Det ligger også en underliggende trussel gjennom stykket som om to planeter er i ferd med å kollidere, men at tiden blir langsommere i takt med at planetene nærmer hverandre – som en evig eksponensiell likning som aldri når tallet 1. Også med et underliggende crescendo som en Ravels Bolero som aldri kommer i mål.
Men hva tenker Nils Henrik Asheim om sitt eget verk? Det fikk vi svar på da vi snakket med ham i høst (2020).
Det at man, på en måte, bor i ting som har vært bebodd før – der liv har vært levd før. Alt dette er jo en del av det rommet vi lager for oss selv.
Nils Henrik Asheim: – Det er jo på en måte et bygg som blir revet ned og gjenoppstår på en annen måte – kanskje mer som et indre bygg, eller et menneskelig bygg. Steinene begynner å synge. Det har mye med arkitektur å gjøre, jeg tenker mye på musikk som rom. Historien er jo også et rom, ikke sant. Det at man, på en måte, bor i ting som har vært bebodd før – der liv har vært levd før. Alt dette er jo en del av det rommet vi lager for oss selv. Veggene i dette rommet (Singing Stones) er for meg ganske gjennomsiktige, andre ganger så virker de veldig solide – som når man går på en fremførelse av Bachs H-mollmesse og føler at det holder vann i evighet. Andre ganger har jeg følelsen av at de historiske rommene trenger at vi river dem ned og ser gjennom dem – vi må lære å forstå alt på nytt. Forstå ut fra hvor vi er nå, enten vi er i pandemi eller ikke.
Stykket har en variasjonsform der man går gjennom en tilsvarende prosess flere ganger – som å se på mulighetene for å bygge opp noe på én måte. Så legger man det bort, kommer inn fra en annen synsvinkel senere for deretter å bygge det opp på en annen måte. Flere forsøk – flere alternativer.
Om jeg forstår Asheim riktig så synger steinene fra dypet av selve materien og at sangen forandrer seg med arkitekturen i verket. Som om alle delene i stykket er bygget med det samme materiale, stablet på ulike måter. Men hvor kommer denne sangen fra?
I et nylig møte vi hadde med komponisten Marcus Davidsen ble jeg gjort klar over en selvfølge ved selve universet – all materie ble i utgangspunktet skapt ved the big bang. Det betyr jo også at kroppene våre består av partikler skapt den gang. Men i mellomtiden har de vært bestanddeler av andre objekter og skapninger gjennom milliarder av år. Bestanddelene i kroppene våre er til låns og danner til enhver tid det rommet vi kaller oss selv, for en kort periode. Så når vi synger er det et resultat av en arkitektur, et mulighetsrom muliggjort av materie satt sammen til en unik konstellasjon. Man kan kanskje tenke seg at et atom fra en sanger har sunget en annen sang i en annen kropp i en annen tid.
Comments