.png)
Knut Vaages musikkunivers er både vakkert og groteskt – som om det ene ikke kan eksistere uten det andre. Så hva er det egentlig som skjuler seg bak smilerynkene og de snille øynene til Knut?
Det er kaldt i Bergen, og fuktig på en måte selv om solen skinner. Vi er her for å øve inn og framføre nye utgaver av Knuts multiMORF-serie. Det er har blitt oktober og et nytt koronautbrudd i byen gjør at jeg føler meg bortkommen – at Oslo, der jeg bor, plutselig ligger langt unna. Men i rommet finnes også en intensitet, som om vi er nødt til å utnytte et ulovlig tidsvindu.
"Jeg er ikke så glad i å snakke om meg selv"
I Gyldenpris Kunsthall er det satt opp byggvifter i et forsøk på å holde temperaturen over 15 grader. Lydkunstner Thorolf Thuestad sampler og modulerer lyder vi nettopp har spilt inn. Lydene og kulden gjør hodet lett, som etter den første ølen etter en konsert.
– Jeg er ikke så glad i å snakke om meg selv, sier Knut når jeg spør om vi kan ta en prat foran kameraet.
– Jeg vet det, sier jeg.
– Men om du tror du kan få noe ut av det så stiller jeg opp.
Knut er en beskjeden mann. Det vet jeg fordi jeg har lært meg å kjenne ham som kollega og venn gjennom flere samarbeid og timelange underfundige telefonsamtaler. Likevel kjenner jeg på en ærefrykt og lett nervøsitet når jeg tar opp mobilkameraet – jeg vet at det finnes gull i ordene og tankene hans, men kan jeg klare å grave det fram i denne litt rare situasjonen med mobilkameraet i hånden rettet mot ham? Av mannen som ikke liker å prate om seg selv?
– Hva er det du savner mest? spør jeg Knut.
– Hva jeg savner?
– Hvis Koronaen plutselig ble borte i dag, hva er det første du ville ha gjort?
– Feiret! ler Knut. Til og med sånne bygdetullinger som meg har jo begynt å klemme hverandre. Det var jo helt ukjent i min foreldre- og besteforeldregenerasjon, at menn klemte hverandre. Menn hadde heller ingen fysisk kontakt med barna sine – det var bare ikke sånn før i tiden på bygdene, ikke her på vestlandet i alle fall. Det var en tilkneppet og avmålt avstand. Så har vi hatt en periode med veldig tett kontakt– en stor feiring av det flotte samfunnet vi har klart å bygge i fellesskap.
Knut begynner å vugge lett fram og tilbake som om det har kommet en rytme inn i tankene hans. Da skjønner jeg at jeg må holde munn og lytte.
– Menneskene er alltid redde for at ting skal ta slutt, og det ligger jo i mytene – det ligger i mytologien, ragnarokk, ikke sant. At det skal bli slutt på noe, at det skal bli slutt på oljen, på ølet, eller at det skal bli slutt på kjærligheten – at det skal bli slutt på selve livet. Det skjer jo også.
Det kom en kraft inn i tiden som var sterkere, voldsommere enn vi kunne forestille oss før dette begynte.
Nå lener Knut seg fram, bøyer hodet litt ned og ser meg i øynene over brilleglassene. Ikke på en streng måte, men jeg skjønner at det han skal si er viktig for ham.
Vi som biologiske vesener har hatt våre handlemønstre som vi nå bruker fornuften til å hemme, holde avstand. Det er ikke naturlig for mennesker å holde avstand på den måten som vi gjør i dag.
Jeg kjenner, nok en gang, at det Knut sier er presist. Når jeg har gått rundt i gatene eller inn på butikken under pandemien har jeg ikke vært redd, ikke trist heller. Men jeg får en ullen følelse av å anstrenge meg for å holde avstand, planlegge små ruter forbi mennesker, ta en omvei rundt butikkhylla for å komme til meieriskapene. Den rare stemningen i butikken kommer av vissheten om at jeg helst ikke burde vært der. Ingen er invitert på festen, men jeg sniker meg rundt likevel selv om verten har gått og lagt seg.
"Det er ikke naturlig for mennesker å holde avstand på den måten som vi gjør i dag."
Knuts musikk, det jeg har hørt, handler for meg om mennesker plassert i ugjestmilde miljøer, som oftest i naturen der det blåser hardt, på sjøen eller i kulden – et narrativ som handler om overlevelse. Når jeg blir stående igjen etter intervjuet, kald, lett i hodet, bortkommen og badende i Thorolfs lydproduksjon er det som om jeg har blitt fanget i en av Knuts komposisjoner. Heldigvis seirer mennesket i Vaages musikk og jeg går og henter meg en kopp kaffe.
Comments