.png)
Let there be light
Bli med på en spektakulær reise tilbake til universets skapelse. Med lysdesign, video, akustisk messingklang og lydopptak fra blant annet Vela-pulsaren og Cassini-sonden gjenskapes the Big Bang og vi tas med inn i et mørklagt univers, der bare «universets akkord» (Mark Whittle, Virginia Uni., USA) henger igjen som en gjenklang av skapelsen. Gradvis oppstår det lys gjennom dannelsen av de første stjernene.
Forestillingen varer i ca. 45 minutter og passer for voksne, ungdom og barn fra 6 år og oppover.
Program:
Marcus Davidson: Let there be light (2022)
Tyler Futrell: Messier V (2011)
Evelina Dembacke, lys-/videodesign
Marcus Davidson: Let there be light (2022)
Let there be light er skrevet for messingkvintett og lys-/videodesign.
I stykket bruker Marcus Davidson lydsampler fra pulsaren KIC12268220C, tatt opp av Kepler-teleskopet, radiobølger fra Saturn, tatt opp av Cassini-sonden, lydopptak fra Jupiter, tatt opp av Voyager-sonden, og lydopptak fra Saturns måne Enceladus, tatt opp av Cassini-sonden.
Den såkalte "universets akkord" – ekkoet etter det store smellet, er sentral. Akkorden, som ble oppdaget av forskeren Mark Whittle, er innebygd i den kosmiske mikrobølgebakgrunnen (CMB) og er en rest av elektromagnetisk stråling fra universets tidlige fase. Denne strålingen fyller hele rommet, og gir oss et øyeblikksbilde av universet 400.000 år etter dannelsen.
I lys- og videodesignen bruker Evelina Dembacke bilde- og videomateriale fra Hubble- og James Webb-teleskopene. James Webb er NASAs nye superteleskop, som ble skutt ut i verdensrommet 1. juledag i fjor. Teleskopet har ny teknikk som gjør det mulig å se lenger ut i verdensrommet, og lenger tilbake i tid enn noen gang før. Det er i stand til å fange opp varmestråling, eller såkalt infrarødt lys, som er det eneste lyset vi kan se fra universets begynnelse.
Hør podcast med komponist Marcus Davidson om Let there be light.
Tyler Futrell: Messier V (2011)
Messier V er for «romlig» messingkvintett, der musikerne er plassert i en halvsirkel rundt publikum. Stykket er inspirert av kulehopen Messier V, der stjernene roterer rundt sin egen akse tusenvis av ganger per sekund. Futrell har oversatt frekvensene fra stjernene til tonehøyder, slik at musikken som oppstår blir en slags gjenskaping av stjernehopen, i toner. Som en slags «sfærenes musikk».
Musikken består av clustere, akkorder med kvarttoner, altså toner som ligger midt i mellom de vanlige tonene på messinginstrumentene. Dette gjør at tonene gnisser og dirrer mot hverandre, i likhet med stjernene i Messier V.
Om Messier V
Vi mennesker har til alle tider vært interesserte i å utforske himmellegemene og verdensrommet. Men i tidligere tider hadde man ikke de samme kraftige teleskopene som i dag, og det var lett å gjøre feil.
Den franske astronomen Charles Messier, som levde på 1700-tallet, trodde han hadde funnet den beryktede Halleys komet, men på grunn av en feilberegning kom han til å lete i feil del av stjernehimmelen, og gjenoppdaget i stedet en stjernetåke – Krabbetåken, som han ga navnet Messier I.
Han gav ikke opp, og i sin jakt på kometen fant han hele 110 ulike stjerneklynger og stjernetåker. For at ikke andre astronomer skulle forveksle dem med kometer, gav ham dem navn som Messier 1, 2, 3 osv.
Messier V er en kulehop i stjernebildet Slangen. Den ble oppdaget av Gottfried Kirch i 1702, som i likhet med Messier også var på jakt etter en komet. Messier gjenoppdaget den i 1764 og gav den da navnet Messier V.
